Andersposten

Portrettet: Kaptein Malkomsen

Anders Malkomsen (21) har hatt et helt ordinært liv. Derfor bruker vi en del bilder og klisjeer for å dekke over at vi har lite å skrive.

Av: Anders Malkomsen

– Jeg har vel hatt et relativt normalt liv, tror jeg.

De som kjenner ham har sagt at han er vanskelig å sette i bås. Det har de kanskje rett i. «Malkomsen, han er seg selv ulik», sa en tidligere kollega. Det er kanske ikke så dumt sagt.

– Men jeg prøvde å lage meg et manifest en gang, for å definere meg selv, forteller Anders ivrig.

Manifestet har han ennå. Han følger det ikke like slavisk lenger, han er blitt «for soft» nå, påstår han – men manifestet henger fortsatt over arbeidspulten. Det går sånn:

1. Vær en rebell.
2. Ikke godta regler.
3. Nekt din egen suksess.
4. Aldri gjenta deg selv.
5. Vær en rebell.

– Det høres litt dumt ut når du leser det på trykk. Det er bedre når du sier det. Og det bør helst være sent på kvelden. Såpass pretensiøse ting som dette bør egentlig bare sies i måneskinn. Det meste høres bedre ut om natten.

Barndomsminner
For å forstå mennesket Anders må vi bevege oss bakover i tid, til den skjebnesvangre datoen 12. april 1994. Da burde det ha skjedd noe av betydning som vi kunne brukt til å forklare Anders i dag, men som han selv sier:

– Beklager, jeg husker ingenting fra jeg var liten.

Da Anders ble uteksaminert fra Rjukan videregående skole, begynte han på journalisthøgskolen i Oslo. Det skulle komme til å forme ham som menneske.

– Forme meg som menneske? Nei, det blir litt voldsomt. Jeg gikk der i to år. Jeg kom, ble svett og dett var dett, som Fleksnes sa. Ikke noe mer enn det.

In the army now
Etter to år på journalisthøgskolen var han lei.

– Det var det samme hver eneste dag: Først fant jeg en fyr som hadde peil på noe jeg ikke hadde peil på i det hele tatt. Så skrev jeg en sak der det virket som om jeg hadde peil og ikke han.

Det var han egentlig ganske flink til, ifølge seg selv.

– Jeg kunne sikkert ha fått meg en ålreit jobb etter de to åra. Tror egentlig jeg kunne gjort det godt som journalist. Men så er det regel nummer 3 og 4 i manifestet, da.

Han måtte ha noe nytt, noe annerledes. Noe han visste han ikke ville klare, der suksess var en umulighet.

– Det måtte bli førstegangstjeneste, ler Anders.
– Hvis det er én ting jeg ikke kan, så er det … alt man gjør i Forsvaret.

Nå tjenestegjør han som vernepliktig journalist ved Forsvarets mediesenter. Der skal han være frem til juli.

– Deretter må jeg vel bite i det sure kunnskapens eple og tusle opp til Blindern, jeg også.

Han er ennå ikke helt sikkert på hva han vil studere, men noen tanker har han gjort seg:

– Planen er sosiologi, foreløpig. Jeg har alltid hatt et talent for sosiologien. Helt siden jeg var liten har jeg sagt enkle og opplagte ting på en ekstremt komplisert og uforståelig måte.

Forfatter
På fritiden, som han kaller det, skriver Anders lærebøker. Det hele startet med et forord i en norskbok. Så ballet det på seg. Nylig skrev han et helt kapittel om «Blogging og nettsamfunn» i Aschehougs nye norskbok for videregående.

Norges yngste lærebokforfatter er derimot ikke en tittel han henger særlig høyt.

– Det er litt av en karriere, hva? Lærebokforfatter? Du kan i hvert fall si at jeg holder meg til regel 3! ler Anders.

I fjor fikk han også plass på Aschehougs forfatterskole. Der har han lært mye om det å skrive bok.

– Det er to ting som er viktig når du skal skrive bok: En penn, og en tålmodig kjæreste.

Anders har begge deler. Pennen har han stjålet fra et Thon Hotel, og kjæresten – Lara – har han hentet fra Bosnia. Neste år planlegger Lara å studere medisin i Oslo. Hun er pen, og dessuten har hun egen leilighet.

– Hvordan jeg fikk tak i en sånn kjæreste? Sannelig om jeg vet. Det handler vel mest om å ikke være seg selv. Prøv å være en annen enn den du er. Det er det eneste som funker i lengden, er min erfaring.

Kunsten å fornærme
Av venner og familie har jeg fått høre at Anders kan kunsten å fornærme folk. Når sjansen først byr seg, kan jeg ikke la være å la ham få smake sin egen medisin:

– Du synes ikke at hele dette sjøldiggingkonseptet ditt har tatt litt av, da? Jeg mener, Andersposten? Hvor selvopptatt går det an å bli? Du forstår vel at alle ler av deg, at alle synes du er en idiot, en noksagt, en konge i word, men en hoffnarr i virkelighetens verden?

Anders tenker seg om. Tygger litt på spørsmålet. Så kommer det:

– Beklager å måtte ødelegge for deg, men …. Du ser ut til å ha glemt at det faktisk er du som er Anders Malkomsen.

Epilog
Jeg takker for intervjuet og forlater rommet i skam. Så har jeg altså møtt ham, «denne forunderlige gutt som ingen forlater før han har fåt mærker av den». Det ble et møte jeg aldri vil glemme.